Riksveiene i Oslo-området

Abstract

Hovedstadsområdet står overfor betydelige utfordringer knyttet til befolkningsvekst med økt transportbehov og politiske mål om mer bærekraftig transport. Oslo har landets mest trafikkerte veinett, noe som setter store krav til trafikkstyring, utvikling, drift og forvaltning av veiene. Strammere økonomisk handlingsrom og særlig fokuset på reduserte klimagassutslipp og miljø medfører at Statens vegvesen vil vurdere utvikling av eksisterende veier fremfor nye veiprosjekter på kort og mellomlang sikt. På denne bakgrunn er eksisterende riksveinett i hovedstadsområdet gjennomgått med forslag til anbefalt strategi for utvikling- og forvaltning av dette. Foreliggende forslag forutsetter at forslag til tiltak blir vurdert videre gjennom planleggings- og finansierings-prosesser der det er beslutningsrelevant. De viktigste premissene som legges til grunn for utvikling og forvaltning av riksveinettet i Osloområdet er nullvekstmålet for personbiltransport. Dette bygger opp under mål om bærekraftig utvikling og nasjonale transportmål. Klimamål, universell utforming og nullvisjon om ingen drepte eller hardt skadde i veitrafikken er premisser for all planlegging. Statens vegvesens veinormaler, samt EU krav til enkelte strekninger gir føringer for utformingen av riksveinettet. Som grunnlag for strategien er status og utfordringer for riksveinettet i Oslo gjennomgått. Dette er gjort for viktige tema, de ulike riksveikorridorene inn mot Oslo og for Ring 1 og Ring 3. Sentrale temaer som behandles er arealbruk/byutvikling/knutepunkter, klima og miljø, trafikksikkerhet, veikapasitet/fremkommelighet, kollektivtrafikk, gods og næringstrafikk, sykkel, gange, beredskap og omkjøring, mobilitetstrender og utvikling. Gjennomgangen i arbeidet med strategi for riksveinettet i Osloområdet har synliggjort utfordringene ved riksveienes rolle i byområdet med ulike funksjoner for nasjonal, regional og lokal trafikk. Utviklingsrom for veitransportsystemet i tett by er begrenset, og nye fysiske tiltak er svært kostbare. Høy befolkningsutvikling og tettere utbyggingsmønster medfører en gradvis vanskeligere fremkommelighet på eksisterende veinett. 4 På denne bakgrunn anbefales det at kapasiteten på eksisterende veinett derfor må prioriteres bedre ut fra samfunnsnytte og effekt for flest mulig. Kollektivtrafikk bør gis størst andel av tilgjengelig kapasitet innenfor byområdet.