Universell utforming En casestudie om mobilitet og tilgjengelighet i Trondheim sentrum

Abstract

Universell utforming er en strategi som sikrer et rettferdig og likestilt samfunn ved å gi alle mennesker like muligheter til å delta og leve selvstendige liv. I Trondheim sentrum er det behov for å gjøre mobilitetsnettverket mer inkluderende for rullestolbrukere gjennom universell utforming. Formålet med forskningen er å undersøke om gatenettverket i Trondheim sentrum er i samsvar med regelverk og veiledere, samt hvordan mobilitetsnettverket for rullestolbrukere kan utbedres i henhold til universell utforming. Studien setter søkelys på hva som fungerer og ikke fungerer i Trondheim sentrum, og gir en pekepinn på hva som bør forbedres i fremtiden. Universell utforming som strategi har som mål å gjøre samfunnets arenaer tilgjengelige for mennesker med ulike funksjonsnivåer for å fremme inkludering og mangfold. Det er et politisk mål at offentlige rom skal være inkluderende og tilgjengelige, og kommunene er ansvarlige for å legge rammene for fysisk utforming av bygg og uteområder. Planlegging er avgjørende for å oppnå disse politiske målene. Denne oppgaven fokuserer på hvordan kommunen ivaretar kravene og målene om universell utforming og tilgjengelighet i gatenettverket av Trondheim sentrum. For å svare på problemstillingen ble casestudie valgt som metode, hvor dokumentanalyse samt kvalitativt og kvantitativt forskningsgrunnlag ble brukt. Dataene ble innhentet gjennom dybdeintervjuer og befaringer med rullestolbrukere samt feltobservasjon. Caseområdet ble avgrenset til å omfatte nordøstre kvarter av Midtbyen, også kjent som handelsstrøket i Trondheim sentrum fordi dette er et område med mange myke trafikanter. Resultatet fra casestudien viser at utformingen av gatene i Trondheim sentrum i stor grad er i henhold til dagens forskrifter og krav. For å utbedre mobilitetsnettverket i henhold til prinsippet om universell utforming viser casestudien at kunnskap, kompetanse og medvirkning må styrkes. Caseområdet er preget av gammel infrastruktur og de barrierene som har størst innvirkning på mobiliteten til rullestolbrukere er ujevnt og taggete underlag. Utfordringer knyttet til kompetanse, ressursbruk, prioriteringer og ikke minst vedlikehold, setter store begrensninger i arbeidet med universell utforming og tilgjengeliggjøring av gatenettverket. Casestudien viser til fire forbedringsområder for fremtidig byutvikling. Disse III omfatter; økt kompetansenivå, styrking av forskrifter og krav, bredere medvirkning og økt etterlevelse av vedlikeholdskrav. For å gjøre mobilitetsnettverket i Trondheim sentrum mer inkluderende for rullestolbrukere, må kommunen ta en større rolle som pådriver for universell utforming. Å sikre at sentrumsområdet er universelt utformet kan oppnås gjennom bredere medvirkning tidlig i planleggingsprosessen og ved å prioritere kompetanseheving og bevisstgjøring om temaet. På denne måten vil Trondheim sentrum bli mer tilgjengelig og tilrettelagt for personer med nedsatt funksjonsevne.