Verknad av høge fartsgrenser på E39

Abstract

Hensikta med denne masteroppgåva er å undersøke mogelegheiter for og verknadar av veg med høge fartsgrenser på Vestlandet. Farten sin verknad på vegutforminga er undersøkt ved ein gjennomgang av teori for geometrisk linjeføring og tverrprofilutforming. Deretter er sikkerheitsnivået i dei gjeldande delane av norsk regelverk på dette området samanlikna med tre andre land sine tilsvarande regelverk. Resultatet viser at norsk regelverk sitt nivå er på høgde med dei andre landa som denne samanlikninga gjeld. Gjennom samanhengande oppgradering til eit ferjefritt vegsamband med høg standard, skal E39 binde Vestlandet sterkare saman. Desse målsettingane føreset høge fartsgrenser. For å undersøke mogelegheita for og verknadar av slik vegstandard i vestlandsterrenget, er ei strekning på E39 i Sogn og Fjordane valt som casestudie. I tillegg til vedtekne føringar for E39 sin vegstandard, er føringane for arbeidet med ein nyleg vedteken kommuneplan lagt til grunn for dette caset. Med utgangspunkt i dei løysingane som arbeidet med kommuneplanen avdekka, er det prosjektert ulike alternativ som medfører ulike fartsgrenser. Deretter er desse alternativa samanlikna ved å ta i bruk nyttekostnadsanalysen i tillegg til å sjå på omfanget av inngrep i busetnad og vassdrag. Caset går utanom ikkje prissette tema og utanom ein fullstendig samfunnsøkonomisk analyse. Prosjekteringa og nyttekostnadsanalysen er utført med bruk av verktøy som normalt vert nytta til slike oppgåver. Analysen peikar ut tunnel og bru som særleg kostnadskrevjande element. Alternativa inneheld likt bruomfang men ulikt tunnelomfang og det fins alternativ som i stor grad unngår tunnel og likevel held krav til høg fartsgrense. Friheitsgraden for val av ulike alternativ som held krav til kurvatur for høge fartsgrenser i dette caset, ligg delvis i føringane som gjeld for kommuneplanen og delvis i terrenget i planområdet. Alternativa som vert vurdert som dei beste i denne analysen ligg i minst mogeleg grad i tunnel og i størst mogeleg grad utanfor eksisterande veg. Undersøkinga av caset gjev ikkje ei oversikt over alle mogelege alternativ som fins i planområdet og heller ikkje nokon indikasjon på i kor stor grad vestlandsterrenget gir høve til høge fartsgrenser på veg utan å ta i bruk bru og tunnel. Men undersøkinga viser at det kan finnast eignelege løysingar på Vestlandet utanom vesentleg bruk av bru og tunnel dersom bratte fjellsider og fjordkryssing ikkje er hovudutfordringa. Undersøkinga viser også at god og framtidsretta vegstandard for høgare fartsgrenser vil seie at val av kurvatur og tracebreidde også må sikre nødvendige oppgraderingar av standarden i løpet av vegen si levetid. Når det gjeld bruk av dimensjoneringsklasse H5, indikerer undersøkinga viktigheita av å sikre tilstrekkelege forbikøyringsmogelegheiter. Undersøkinga indikerer også nokre fordelar ved bruk av planfritt kryss uavhengig av trafikkmengde.